Det følgende er en ikke hundre prosent logisk ytring.
Ketil Bjørnstad hadde en kronikk i Aftenposten 9. februar, der han flagget sterk bekymring over fri diktning over avdøde menneskers liv. Han går så langt som å kalle dette en ny form for kunstnerisk og litterær nekrofili.
Det er en temmelig dyster formulering, som aksentueres i spørsmålet ”Er det da bare et tidsspørsmål før vi får en dramaserie om kong Olavs hemmelige kjærlighetsliv etter kronprinsesse Märthas død?”
Godtfolk leser biografier minst like gjerne som romaner, og at en biograf ikke behøver å sammenlignes med en sopp som vokser på gravlunden, har Carlos Baker, Tor Bomann-Larsen, Robert Ferguson, Ingar Sletten Kolloen og mange flere, bevist. Men hva med denne:
William Shakespeare. His life and work. Av Anthony Holden. Omtale: Forfatteren av biografien tar for seg, i tillegg til Shakespeares litterære produksjon, hans barndom og oppvekst, hans ekteskap med Anne Hathaway, forelskelse og sjalusi. Har stikkordregister. © DnBB AS Bokklubbpris: 99,- (portofritt)
Leveringstid: 10-20 dager
Jeg har ikke lest boka, og grunnen til at jeg tar denne utgivelsen med her; jeg kunne sikkert ha funnet bedre eksempler; er bokklubbens velplasserte hint om mulige pikanterier på området ekteskap, forelskelse og sjalusi. I tillegg til at forfatteren (ifølge bokklubben står det trykt på omslaget til boka) har ønsket å ”create a fresh, vivid portrait”. Hva betyr nå det, og hvorfor angår dette meg?
Det er blant annet fordi jeg har diktet fritt og varmt omkring brokker av en avdød forfatters liv og arbeid; riktig nok i det helt lille format, og gudbedre henlagt til en, for de fleste av oss, så fjern by som Lima, Peru. Det er i fortellingen jungel.bok, Biblioteket Gasspedal 2003, og i ny og større utgave fra 2009, og mannens navn er José María Arguedas. Samt at jeg tok utgangspunkt i Ludwig Wittgensteins helt spesielle tilstedeværelse gjennom noen år i Skjolden, i et åpent forum på Underskog.no, i det som snart utviklet seg til det konseptuelle tekstarbeidet ”Wim Try(e) (1899-1923) – en minnebok”. (Mer enn 1100 tekstbidrag fra forfattere, musikere og andre kunstnere, pluss andre interesserte. Påbegynt i 2008 og avsluttet i desember 2009. Et lite utdrag på 10 sider er trykt i litteraturtidsskriftet Vagant.) At enkelte navngitte aktører fra det offentlige rom opptrer her og der i kortprosa som jeg har satt navnet mitt på, blir litt annerledes, så det skal jeg ikke gå nærmere inn på.
Ketil Bjørnstad støtter helhjertet de mange som vil verne vårt populære kongehus mot ”fri diktning”. Han forteller hva han selv ikke har ønsket å gjøre i sine bøker, og det er helt greit. Utvilsomt har flere enn Bjørnstad (og, vil jeg si, undertegnede) motstått dypt uverdige fristelser i løpet av forfatterskapet, selv om fiksjonen og det virkelige liv faktisk er i stand til å ta tak i hverandre på forbløffende måter gjennom tilfeldighetenes spill. En kan sitte og dikte opp en helsemessig lidelse hos en romanfigur i anslaget til en planlagt utgivelse, og noen timer senere bli overrasket over at nettavisene bringer nyheten om at vår konge har havnet i nøyaktig det samme medisinske uføre. Om virkeligheten innhentet fiksjonen eller om det var omvendt, blir metafysikk, men for manuskriptets del fikk det som følge at det ble enda slankere enn opprinnelig tenkt. Si bare ikke at Kong Harald er uten innflytelse på litteraturen!
Bjørnstad har ikke noe imot at det kastes lys, så sant det vesentligste allerede har vært alminnelig kjent, på monarker og fyrster fra vår nære historie. For min del vil jeg trekke fram Leopold av Belgia som et kroneksempel på vel anvendte lyskastere; denne utsugeren av en konge og koloni-eier; og selvfølgelig også en høy stabel av engelske og danske konger og dronninger fra en forgangen tid. Om arbeidene til Shakespeare og Ibsen (jeg hopper over norske kunstnerbohemer, som er Bjørnstads spesiale) og P.O. Enquist, presiserer Bjørnstad at disse ”forholder seg til et stoff som er allment kjent og utdyper konfliktene. Fordi de historiske hendelsene faktisk er forelegget, og ikke nydiktede konflikter eller trekantdramaer.” (Vel, hva med den historiske Peer Gynt?)
Søppel er noe dritt og ekstremt uutryddelig: Vi lever i en Se og Hør-tid, og den markedsvennlige Willoch og den kulturkonservative Langslet la alt til rette for å skape TV2, med alt som det har medført av Steenstrøm, Idol, brystfagre værdamer og utarmet latter på boks. NRK skal spre MGP fra Telenor Arena i Bærum, tungt sponset av Telenor Group, og norsk MGP har havnet i de åpne hendene til reklamegudshuset Dinamo, der ute i det taktfast bejublende blå.
I kronikken er Bjørnstad som nevnt inne på at en avdeling (ledet av Rossiné) i NRK, kan komme til å "satse" på filmproduksjoner med omtrentlige royale tilsnitt utført med sløv saks.
Kanskje er det grunn til å spørre hvor langt NRK vil legge seg ut i bredden eller mot høyre, for å få enda flere seere. Jeg ønsker TV2 alt vondt. Men jeg vil helst ikke at NRK reiser til Bergen og kjøper Hotel Cæsar, frakter det skramlende hjem over fjellet for å pusse det opp til kongelig residens på plenen bak Chateu Neuf.
