28.01.2012

Tilpasningens kunst



Mine venner kom for å ta meg,
blant dem en vakker kvinne.

Oi oi, tenkte jeg, nå er det ute med meg,
jeg har ingenting å stille opp mot dette her.

Så jeg gikk liksågodt over på deres parti,
smigret over at de brydde seg om meg,

jeg la meg ned og så sjelfullt opp,
jeg tenkte det kanskje kunne hjelpe.

Og hun bøyde seg over meg for å se på meg da,
kvinne var hun jo.

De er smarte som sender sine sterkeste først, tenkte jeg
og kysset henne.

Og de voktet nøye på henne og på oss begge
for ikke å bli lurt.

Men hvordan regne med kjærlighet, når en sitter slik i det?
Jeg stolte på den.



Robert Creeley 
oversatt av Jan Erik Vold 

13.01.2012


Varmetid

Eg skulle nok ha levd i dinosaurane si tid. Då var det høveleg varmt. Dei ville vore mykje større enn meg, men eg ville vore mykje klokare. Medan dei dundra over markene og plaska gjennom sumpene og åt kvarandre opp ville eg sitje heime og finne opp elden og hjulet og krutet og andre nyttige saker. Dei ville snart finne ut at dei hadde bruk for meg. For livet var aldri greit for ein dinosaur. Kjærleikslivet var t.d. ofte ein samanhengande katastrofe. Før eller seinare kom dei til punktet: No må eg vite om ho elskar meg eller ikkje. Gå og hent han som er så jævla smart!
— Ragnar Hovland
Dinosaurar, frå Sjølvmord i Skilpaddekaféen