Klær er korteste vei til aktiv kommunikasjon. 

Bjørn Skogmo  (2012)

                    * kommunikasjon kommer av å kommunisere

Agnar Mykle: Lasso rundt fru Luna 

Wikipedia: 

Lasso rundt fru Luna er en roman av den norske forfatteren Agnar Mykle, utgitt i 1954.

Handlingen foregår i tre tidsplan. Fra et nåtidstidspunkt ser hovedpersonen Ask Burlefot tilbake på sitt år som ung handelsskolebestyrer i en småby i Nord-Norge. Tilbakeblikk til oppvekst og gymnasår er det tredje tidsplanet. Litteraturhistorikeren Øystein Rottem karakteriserer romanen som en «dannelsesroman med omvendt fortegn»^[1]: den handler om oppbruddet og tilværelsen i det fremmede, men også om det umulige i å «vende hjem»; hovedpersonen har brent bruer og kommet til en bitter erkjennelse av sin annerledeshet.

No more words

No more words I’ve already been told what’s been said Yes, I’ve heard Oh, I’ve been listening till it twisted my head No more words I’ve already been talking too long It’s absurd to think the world is on the tip of your tongue Why don’t we do something ‘Cause there’s a hell of a lot to be done Why don’t we sing something ‘Cause there’s a hell of a lot to be sung Why don’t we lay off our liberal views ‘Cause there’s a hell of a lot to be won Why don’t we do something Mikael Wiehe

Ikke noe særlig




En dag falt det en dame ned fra himmelen, hun satt kanskje på en gren i et tre, og hun falt i armene på Franz Grütter, og han sto der med en dame i armene.
   Det er vel ikke noe særlig, sa alle.
   Eller noe gledelig, sa jeg.
   Og Franz Grütter stod der med en dame i armene - med hår liksom, med ansikt liksom og så videre. Og jeg lurer på hvordan vi skal avslutte denne historien. Men i mellomtiden er den allerede slutt, og Franz Grütter står der og har en dame i armene.


- fra "Magasin Paris" (1993) av Peter Bichsel. Oversatt av J.E. Vold 

Tilpasningens kunst



Mine venner kom for å ta meg,
blant dem en vakker kvinne.

Oi oi, tenkte jeg, nå er det ute med meg,
jeg har ingenting å stille opp mot dette her.

Så jeg gikk liksågodt over på deres parti,
smigret over at de brydde seg om meg,

jeg la meg ned og så sjelfullt opp,
jeg tenkte det kanskje kunne hjelpe.

Og hun bøyde seg over meg for å se på meg da,
kvinne var hun jo.

De er smarte som sender sine sterkeste først, tenkte jeg
og kysset henne.

Og de voktet nøye på henne og på oss begge
for ikke å bli lurt.

Men hvordan regne med kjærlighet, når en sitter slik i det?
Jeg stolte på den.



Robert Creeley 
oversatt av Jan Erik Vold 

Varmetid

Eg skulle nok ha levd i dinosaurane si tid. Då var det høveleg varmt. Dei ville vore mykje større enn meg, men eg ville vore mykje klokare. Medan dei dundra over markene og plaska gjennom sumpene og åt kvarandre opp ville eg sitje heime og finne opp elden og hjulet og krutet og andre nyttige saker. Dei ville snart finne ut at dei hadde bruk for meg. For livet var aldri greit for ein dinosaur. Kjærleikslivet var t.d. ofte ein samanhengande katastrofe. Før eller seinare kom dei til punktet: No må eg vite om ho elskar meg eller ikkje. Gå og hent han som er så jævla smart!

— Ragnar Hovland

Dinosaurar, frå Sjølvmord i Skilpaddekaféen